lørdag 31. januar 2015

Afrikanere trenger fæn meg ikke alltid være så stakkarslig!





Kjære flyktning Mary


Jeg er så lei av nyhetssaker som din. Nyhetssaker der afrikanere fremstilles så stakkarslig som det går an for å få opphold i Norge.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/asyl-debatten/hiv-smittede-mary-30-kastes-ut-av-norge-jeg-sendes-i-aids-doeden/a/23384301/

Du sier at om du sendes tilbake til Italia så kommer du til å dø av HIV. Er det virkelig sant eller finnes det en annen side til denne historien som VG ikke har giddet å grave frem? Slike historier dukker opp med gjevne mellomrom, dessverre. Problemet er at jeg ikke tror at vi afrikanere flest er så stakkarslig som vi vil ha det til. Og om vi har det like elendig som vi sier, så har vi likevel en evne til å overleve uten å synke til den laveste form for manipulasjon av det norske folk. Nå skal du høre hvorfor jeg har denne meningen.

 Jeg, i likhet med mange ugandere, har vokst opp med en kjempe fattig men sterk mamma. Jeg er minst i en søskenflokk på 13. Mamma fikk aldri muligheten til å få seg en utdannelse fordi hun var jente og jenter gikk ikke på skole. Det var bortkastet penger det, mente mange fedre den gangen. Fjorten år gammel ble hun giftet bort. Hun fikk sitt første barn da hun vår 15 år og levde i et elendig ekteskap i mange mange år. Min far var alkoholiker, kom hjem full nesten hver kveld, slo både mamma og alle barna og kastet dem ut av huset. Så mamma og mine eldre søsken tilbrakte utallige netter ute. En stund hadde pappa greit med penger for han jobbet som politimann. Men de pengene nådde sjelden familien. De ble brukt på fylla og andre kvinner.

 Det var et skikkelig meserabelt liv mamma levde. Men vet du hva Mary, min mamma reiste seg gang på gang. Hun kom hjem igjen hver morgen når pappa hadde sovet av seg rusen, tok seg av sine barn og fortsatte kampen om å oppdra dem. Hun gjorde alt hun kunne for å gi barna en utdannelse. Det var ikke gratis skole i Uganda den gangen så alle barna måtte betales for for å kunne gå på skole. Vi lagde hjemmebrygg og solgte det på markeder. For å sorge for at det var mat på bordet, sto hun og barna opp før klokka fem 6 dager i uka for å dyrke jorder hun leide eller lånte av snille mennesker. Noen av barna hentet vann fra brønnen langt unna og solgte det videre for å få inn ekstra inntekter til familien, også videre. Pappa forlot oss like før jeg ble født så mamma kjempet alene mens pappa fortsatt var der og i mange år etter at han dro sin vei.

 I dag er vi alle voksne og har fått en utdannelse, på grunn av mamma og etterhvert andre slektninger som hjalp oss med husly og skolepenger. Og vet du hva Mary, min mamma er ikke unik. Hun representerer en haug sterke ugandiske, og jeg vil påstå, afrikanske kvinner som har opplevd og opplever mye motgang, men likevel står oppreist for sine familier. Denne oppveksten og alle opplevelser i hjemlandet har lært meg at afrikanere kan være sterke og stolte. Jo, det er mange som befinner seg i umulige situasjoner og som må ha hjelp, men jeg tror og har sett at i utgangspuktet så er afrikanere resiliente.

 Og du Mary, jeg tror du faktisk er en slik sterk afrikaner. Når du har klart å flykte fra krigen i hjemlandet ditt, til og med fått menneskesmuglere til å frakte deg til Europa, ja, da er du faktisk en ressurssterk person. For det er et kjent fenomen at for å bli smuglet til Europa må man ha både forbindelser og penger. De som har det verst i Afrika har ikke midler til å komme seg til Europa. Siden du har klart dette, så takler du elendigheten i Italia og kan jobbe for å få det bedre for deg og sønnen din der.

Når det gjelder HIV og AIDS så vil jeg gjerne minne deg på at det er flere som lever med det og har overlevd i mange år. I min familie i hjemmelandet er det minst 3 som har levd med HIV i 10-20 år og de har det forholdsvis greit. Hvis folk i et u-land som Uganda kan leve og overleve med HIV, så tror jeg at du kommer til å overleve med HIV i et i-land som Italia.

 Misforstår meg ikke Mary, jeg skjønner at du har det elendig og livet er hardt, det er det ikke noe diskusjon om. Og om du flytter tilbake til Italia så er det mulig at du kommer til å leve et hardt liv mesteparten av livet ditt. Men du kan velge å se på det slik: du slipper å bo i et fengsel i hjemlandet. Og du beholder ditt menneskeverd og stolthet istendenfor å manipulere deg til et så kalt bedre liv i Norge.

 

fredag 18. oktober 2013

a desperate mamma's morning


I woke up angry today. Unprovoked, but angry. What is with me lately? Does one get menopausal at 38 years? I'm angry for no reason, will not get out of bed, but must, otherwise my six year old will not be in time for school. And it does not help that I have two boys who absolutely will not listen, and when they listen, immediately forget what they are asked to do.

 I come up the stairs and see them standing outside the bathroom singing that stupid Ylvis song "wa da foss say, dan dan da dan dan da na na na da da da dan na na na na, wa da foss say ..." Ah ... that song drives me nuts ... can someone do me a favor and whip the Ylvis brothers?  They have made life a living hell for some of us who have young children.

Today I really do not have the energy to fuss and nag them into doing the morning routine, so I choose to play the savings-card; "If you manage to brush your teeth and put on clothes without mamma nagging, you get 5 kroner each."  "YEEEEEEEESS," they exclaim, but that's as far as it goes. Soon the bickering starts ,"mammaaaa, he calls me stupid" ... and " mammaaa he will not let me put the toothbrush in the cup" .. and "mammaa he is singing the same song as me", and then its full scale war .... ooooh, shoooot me!

 The bigger boy is told that he has lost the right to the money. He runs out of the bathroom crying. "I refuse to brush my teeth or put on my clothes ... I  won't get the money anyway" ... he whines to pappa. NOW I'm dangerously angry and feel the African in me, the one who has grown up with "spare the rod and spoil the child", starting to come alive. Now I must leave this boy to his father who is Norwegian and is more afraid of the Child Protection Department than I am, or there will be blood in this house.

 I leave the bathroom and take refuge in the kitchen where I make breakfast and lunch packs. Pappa is in charge in the bathroom now, but he's so sleepy in the mornings that putting on his own clothes the right way is like moving a mounain. And sure enough I soon hear "wa da foss say " accompanied by vigorous dancing. The dressing up is totally forgotten, and it's almost 8:10, they must eat and the bigger boy must be in class at kl.08.30.

 I come out and announce that not only have they lost the right to new savings, now I would take money off of the savings they already have if I have to nag more. It helps. Within 15 minutes they are done with dressing and breakfast. But I'm already fed up. I throw the whole lot out, including pappa, tossing lunchboxes, shoes and jackets after them (yes. .. roughly!) and lock the door. I think such episodes can make parents (me) more dangerous than hard baked criminals. Well, parents who believe they are menopausal at least.

Greetings from the mad African

onsdag 16. oktober 2013

En desperat mammas morgen

Jeg sto opp sint i dag. Uprovosert sint. Hva er det med meg for tida?  Kommer man i overgangsalderen når man er 38 år? Jeg er sint uten grunn, vil ikke ut av senga, men må, ellers kommer ikke seksåringen min tidsnok til skolen. Og det hjelper ikke at jeg har to gutter som absolutt ikke vil høre etter, og når de hører etter, glemmer de hva de er bedt om å gjøre med en eneste gang.
Jeg kommer opp trappa og ser dem der de står utenfor badet og synger den dumme sangen "hva da foss se, dan dan da dan da dan na na na, da da da dan nananana, hva da foss se..." Ah...den sangen gjør meg gal... kan noen gjøre meg en tjeneste og piske Ylvis-brødrene? De har gjort livet til et helvete for noen av oss som har små barn.

I dag orker jeg virkelig ikke å mase, så jeg spiller ut sparepenger-kortet "hvis dere klarer å pusse tenner og ta på klær selv, uten at mamma maser, får dere 5 kroner hver". "JAAAAAAA", roper de, men det er så langt vi kommer. Snart er det krangling og "mammaaa, han kaller meg for dumming"...og "han lar meg ikke sette tannbørsten i koppen"..og "han synger samme sang som meg", så er det full krig....ååå, shoooot me!

Storebror får beskjed om at han har mistet krav på pengene. Han løper gråtende ut av badet. "Jeg skal ikke pusse tenner eller kle på meg...jeg får jo ikke penger uansett"...hyler han til pappaen. NÅ er jeg farlig sint og kjenner at afrikaneren i meg, som har vokst opp med "spare the rod and spoil the child", begynner å våkne til liv. NÅ må jeg overlate denne gutten til faren, han som er norsk og er mer redd for barnevernet enn jeg er.

Jeg forlater badet og inntar kjøkkenet der jeg ordner med frokost og matpakker. Pappaen har ansvaret på badet nå, men han er så trøtt om morgenen at han sliter med å ta på egne klær riktig vei. Og snart hører jeg "hva da foss se" fulgt av voldsom dansing. Påkledningen er helt glemt, og klokka er snart 08.10, de må spise og eldstemann må være i klassen kl.8.30. Jeg kommer ut og roper at ikke bare har de mistet krav på nye sparepenger, nå tar jeg penger ut at sparegrisene snart, hvis jeg må mase mer. Det hjelper. Og i løpet av 15 min er de ferdige med påkledningen og frokost. Men jeg er lei og allerede utslitt av alt styret. Jeg kaster hele gjengen ut, inkludert pappaen, slenger matbokser, sko og jakker etter dem (ja...sånn omtrent!) og låser døra. Etter sånne episoder er foreldre farligere enn hardbakte kriminelle, mener jeg. I hvert fall foreldre som tror de er i en overgangsalder.